Amalie Skram

Amalie Skram (Berthe Amalie Alver) ble født 22. august 1846 i Bergen. Hun døde 15. mars 1905 i København.

Hun anses å være en av de fremste naturalistiske forfatterne i Norge, selv om hun selv ønsket at det på urnen hennes skulle stå «Dansk forfatter».

I 1863 møtte Amalie Alver skipsfører Bernt Ulrik Müller som var ni år eldre. I 1864 giftet de seg, Amalie var knapt 18 år. Trolig var giftermålet et resultat av press fra Amalies mor, siden Müllers familie hadde høy sosial status.

Amalie var uvitende om seksualitet og reagerte avvisende og med kulde på den erotiske virkeligheten som møtte henne i ekteskapet med Müller. Dette kommer frem over 20 år senere i brev til fremtidig ektemann Erik Skram.

Amalie reiste verden rundt med ektemannen og de to sønnene 1869-1871.

Avstanden til ektemannen ble stadig større etter at de kom hjem fra reisen i 1871.

Amalie søkte etter hvert skilsmisse på grunn av Müllers utroskap, og ble presset av svigerfamilien til å la være på grunn av oppsikten og belastningen en skilsmisse ville vekke.

I desember 1877 ble Amalie lagt inn på Gaustad asyl med nervesammenbrudd. Der var hun ett år, men hun flyttet ikke hjem til Bergen etter oppholdet.

Hun flyttet i stedet til brødrene - først Wilhelm i Kragerø, deretter Ludvig i Fredrikshald (nå Halden). Senere flyttet hun til Kristiania (nå Oslo).

Her ble hun del av bohemkulturen, sammen med blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og Arne Garborg.

På den tiden skrev hun flere litteraturanmeldelser og spesielt om den nye naturalistiske litteraturen.

I august 1882 møtte hun den danske forfatteren og journalisten Erik Skram i Kristiania. De hadde en omfattende korrespondanse før Amalie reiste fra Norge for godt i mars 1884. De giftet seg i Københavns rådhus 3. april 1884.

Amalies karriere skjøt fart i denne tiden. Hun debuterte som romanforfatter med «Constance Ring» i 1885.

Amalie og Erik Skram delte det økonomiske ansvaret for familien, og levde på mange måter et moderne liv.

I 1894 la hun seg inn på Kommunehospitalets 6te afdeling i København på grunn av presset hun følte som hustru, mor og forfatter, i tillegg til den begrensede publikumsaksepten hennes radikale arbeider mottok. Senere ble hun overflyttet til sinnsykehuset Sct.Hans hospital ved Roskilde. Disse oppholdene ga inspirasjon til de to sinnsykehusromanene fra 1895.

Amalie flyttet tilbake til København og ektemannen og datteren da hun kom ut fra Sct.Hans hospital. Samlivet ble vanskeligere, både fordi hun følte seg sviktet da han ikke hadde besøkt henne under sykehusoppholdet, og fordi hun stadig kom med beskyldninger om at han hadde vært utro.

De tok ut separasjon og flyttet fra hverandre i 1899.

Amalie følte seg også sviktet av den norske stat. Hun skrev utfyllende om dette i pamfletten «Landsforrædere» fra 1901.

Likevel har forfatterskapet hennes hatt størst betydning i Norge i ettertiden, mens hun i dansk litteraturhistorie har en mer beskjeden rolle.

I ettertid har Amalie Skrams arbeider blomstret frem med ny aktualitet, spesielt i forbindelse med fremveksten av den feministiske bevegelsen på 1960- og 70-tallet. Bøkene hennes beskriver urettferdighet mot kvinners situasjon rått og brutalt, og hun står stødig som en hard kritiker av undertrykkende sosiale moraliteter og hykleri.

Arv

Amalie Skram-prisen er et reisestipend som ble opprettet i 1994, og deles årlig ut til en kvinnelig, skjønnlitterær forfatter som skriver i Amalie Skrams ånd.

Amalies 3 krav til forfattere

1. Vise sannheten
2. Skrive med medfølelse
3. Forsøke å forstå